|
Tonje B. Andersson
Fade Tonje B. Anderssons verk Fade er et fysisk og visuelt inngrep i arkitekturen. Et av vinduene i Vigelands leilighet har fått en pulserende rød-oransje farge som blir mer og mer synlig ettersom mørket faller på. Verket er utelukkende synlig fra utsiden av bygget og er ment å vekke nysgjerrighet hos forbipasserende og publikum: Hva skjer? Hva befinner seg innenfor vinduet? Betrakteren kommer på sett og vis ikke nær nok, verken løsningen eller verket, det befinner seg 10 meter opp på fasaden. Anderssons verk refererer blant annet til kroppen og kroppslige prosesser. Dimmingen av lyset fungerer som en puls, den røde fargen er blodet som pumpes gjennom årene. Museumsbygningen blir på denne måten en levende kropp som i glimt viser oss sitt indre. Fade knytter seg også til mytologien med sin lokkende og forførende farge. Verket er synlig på lang avstand og lokker betrakteren til seg, slik sirenene i Homers odyssé-saga gjorde. Det er tiltrekkende, men heldigvis ikke med dødelig utgang denne gangen. Fade
Tonje B. Andersson’s work Fade is a physical and visual incision into architecture. One of the windows in Vigeland’s apartment has been equipped with a pulsating, red-orange colour that becomes ever more visible as nightfall sets in. The work is only visible from the outside of the building and is meant to arouse the curiosity of passers-by and the general public: What’s going on? What’s inside the window? But the viewer will in a sense never get close enough, neither to the solution nor to the work itself, which is located 10 metres above the ground. Andersson’s work refers to the body and to bodily processes: the dimming of the light acts as a pulse, while the colour red is the blood that is pumped through the arteries. The museum building thereby becomes a living body that reveals its inner workings in small flashes. Fade alludes moreover to mythology: with its alluring, seductive colour and long-distance visibility, the work lures random viewers to it, akin to the Sirens described by Homer in the Odyssey – though this time without the risk of death and destruction. |
