Joar Nango

RisseCuoikka 

For Skulpturbiennalen har arkitekten og kunstneren Joar Nango skapt et landskap av treskulpturer som på mange måter stiger rett ut av naturen. Nango har vært inspirert av en gammel samisk håndverkstradisjon kalt risseboazo, som kan minne om den enkle leken vi kjenner med kongledyr. I risseboazo bruker man myke og bøyelige vårkvister fra fjellbjørk til å lage dyrefigurer til barn. Som oftest forestiller disse figurene reinsdyr. 

I RisseCuoikka gjennomfører Nango et eksperiment hvor han har tatt utgangspunkt i en mange meter høy bjørk. Treet har blitt hugget om våren, på stigende måne, da det er mest sevje i treet. Gjennom flere uker har kunstneren benyttet plenen utenfor Vigeland-museet som arbeidsplass og forbipasserende har kunnet være vitne til en krevende og fysisk prosess. Den store bjørkas grener og kvister har vært basis for mange mindre skulpturer som har fått sin form gjennom knekking og bøying, mens selve trestammen har blitt utformet som en forstørret og kanskje litt klosset versjon av de små figurene. 

RisseCuoikka viser en gammel håndverkstradisjon, men tilfører samtidig noe nytt. Nango går inn i prosessen vel vitende om at den kan mislykkes, fordi eksperimentet er helt avhengig av sevjekvaliteten på treet når det felles. Slike eksperimenter eller forsøk er også utgangspunkt for mange av Nangos tidligere prosjekter som utforsker arkitektur, visuell kunst og ulike håndverkstradisjoner. 

---

Rissečuoikka

For the 2013 biennial, the artist and architect Joar Nango has created a landscape of wooden sculptures that in many ways spring forth from nature itself. Nango’s works are based on organic and exploratory processes in public spaces. The inspiration for this particular project was the ancient Sami craft of risseboazo, in which soft, flexible spring twigs of mountain birch are used to create animal figures (usually reindeer), much like the simple games that can be played with pine-cone animals.

In Rissečuoikka, Nango carries out an experiment using giant birches he chopped down in both Máze (in the far-north town of Kautokeino) and Dale (in the western county of Hordaland). Over the course of several weeks, the artist used the lawn outside the Vigeland Museum as his workplace, and passers-by have been able to witness a demanding, laborious process. The branches and twigs of the large birch have provided the material for many lesser sculptures that have been shaped through snapping and bending, while the tree trunk itself has been formed into a magnified and perhaps somewhat awkward version of the smaller figures.

There is a striking contrast between the monumental Vigeland complex and Nango’s simple, almost “cheeky” sculptural idiom. This gives rise to a dynamic interplay between a Sami, nomadic way of working with materials and the prevailing Western, monumental idiom that characterises bothy the park and the symmetrical stone structures of the museum.

Nango begins the process fully aware that it might fail, given that the experiment depends on certain key factors, such as the quality of the sap at the time the tree was felled. Such experiments or attempts are also the basis for many of Nango’s previous projects, which explore architecture, visual art, and a variety of traditional crafts.