Kurator og juryleder 2013: Helga-Marie Nordby
Over bekken etter vann
«Å gå over bekken etter vann» referer til en handling som er meningsløs, overkomplisert eller unødvendig – men når ble den korteste og enkleste veien den mest interessante?
Velkommen til den 7. Norske Skulpturbiennale! Det har vært en flott og krevende oppgave å være juryleder og kurator for denne omfattende utstillingen. Ikke minst har det vært spennende å jobbe med kunstnere fra så mange ulike generasjoner og med så forskjellige praksiser. Arbeidene i utstillingen er enten produsert spesielt for biennalen, eller er allerede eksisterende og bearbeidede verk. Skulpturbiennalen 2013 finner sted i Vigeland-museet, og i år har vi tatt i bruk hele museet, området rundt museumsbygningen og Frognerparken. På denne måten går arbeidene direkte i dialog med det offentlige rom og et enda større publikum.
Selv om de utvalgte prosjektene i Skulpturbiennalen representerer et mangfold av uttrykksformer, kan de samtidig defineres innenfor et skulpturelt, tredimensjonalt felt - form- eller innholdsmessig. Da juryen gikk gjennom søknadene til biennalen, oppstod naturlig nok en diskusjon rundt helhet og utvalg. Overbygning, tematikk, eller utstillingstitler kan fort fremstå begrensende eller som en tvangstrøye i stedet for inspirerende og meningsfylte springbrett. Målet er selvfølgelig å gi rom både til arbeidene og til betrakteren, og frigjøre det enkelte verkets kompleksitet og uuttømmelige tolkningsmuligheter.
Etter å ha gått igjennom alle søknadene var det ett begrep som meldte seg, og som syntes å være relevant for flere av prosjektene vi ønsket å ta med videre, nemlig "nærmiljø". Det ble starten på en diskusjon om hva som egentlig ligger i dette begrepet. I utgangspunktet er nærmiljø en samlebetegnelse for de ulike fysiske og sosiale forholdene i et lokalmiljø som blant annet omfatter trafikkforhold, samfunnsmessige og kommersielle tjenester, barns lekemuligheter og mulighetene for friluftsliv. Ikke så veldig sexy kanskje, men vår diskusjon gikk ut på hva dette begrepet kan romme i en utvidet forstand, både fysisk og mentalt; omverden, det som befinner seg i nærheten eller er nært, det du er engasjert i, det som opptar tankene dine, det som får deg til å handle eller reagere, det som inspirerer eller provoserer, det du ikke kan overse. Nærmiljø kan også forstås som en viktig medspiller og forutsetning for den kunstneriske prosessen. Ideene blir til i møtet mellom kunstneren og det som omgir ham/henne gjennom observasjon, opplevelse, utforskning og bearbeidelse. Et kontinuerlig forhold mellom personlige erfaringer og den sosiale og politiske virkelighet som omgir oss. Et kunstverk – både i produksjonsfasen og i møtet med betrakteren – kan forstås som et magnetfelt som kontinuerlig trekker inn omverdenen for å realiseres, erfares og begripes.
I Skulpturbiennalen 2013 finner vi arbeider som forholder seg til Vigeland-museet, til billedhuggeren Gustav Vigeland og til selve parken, arbeider som er basert på/produsert med materialer hentet fra kunstnernes egne nærmiljøer eller i Frognerparkens omgivelser, arbeider med referanser til skulpturhistorien eller skulptørrollen, arbeider som reflekterer lokalpolitiske prosesser eller byen vi bor i, arbeider som utforsker og refererer til helt andre nærmiljøer og kulturer enn de vi omgir oss med her, arbeider som baserer seg på det selvopplevde, arbeider som er relasjonelle og eksplisitt forholder seg til og trekker inn Skulpturbiennalens publikum. Vigeland-museet og Vigelandsanlegget er helt særskilte steder hvor Vigelands kunst og liv vanskelig kan unngås, og mange av biennalekunstnerne har latt seg inspirere av denne konteksten. Likevel, fokuset er ikke her på Vigeland, men heller på hvordan kunstnere jobber og utformer komplekse og viktige produksjoner med utgangspunkt i sin omverden, og i kontinuerlig dialog med sine omgivelser.
Over bekken etter vann er tittelen på årets biennale. Uttrykket er sikkert kjent for de fleste og er et idiom - et fast uttrykk eller uttrykksmåte som bare gjelder for ett språk og som ikke kan oversettes ord for ord med samme betydning til et annet språk. Idiomer viser ofte til konkrete handlinger og kan likne på ordtak. «Å gå over bekken etter vann», henviser til noe som er tungvint, meningsløst eller overkomplisert - man går og bærer tungt litt lenger enn det som strengt tatt er nødvendig. På engelsk for eksempel oversettes dette idiomet med «carrying coals to Newcastle».
Men den enkleste og raskeste veien er vel sjelden den mest interessante? Satt i sammenheng med kunst og den kunstneriske prosessen er Over bekken etter vann heller et uttrykk for noe meningsfullt og grunnleggende - en motstand som for de fleste kunstnere er en forutsetning for å skape. Her er den ekstra runden helt nødvendig. Den kjappeste veien åpner ikke opp for de samme mulighetene. Man må stoppe opp og ta inn omgivelsene, gå en omvei, stanse igjen for å tenke seg om, for så å ta en ny avstikker, før man vender tilbake. Å skape kunst, å sette seg inn i og oppleve kunst, tar tid. Idet man bruker tid på noe, gir man også uttrykk for at dette noe er viktig. Vi sier ofte at tid er det mest verdifulle vi har. Ved å peke på noe, løfte det inn i en offentlighet, gjøre det synlig sier vi at det er verdt å dvele ved, kjenne på, reflektere rundt. Kunstneren og betrakteren kommer fra samme verden, men har hvert sitt individuelle utgangspunkt, forståelser og referanserammer. Kunsten befinner seg et sted i mellom og er en møteplass, eller magnetfelt for alt dette. Over bekken etter vann er den ekstra veien, den ekstra tiden vi er nødt til å bruke for å skape og for å sette oss inn i den komplekse verden som omgir oss. Vi lever i en tid med enorme utfordringer: økonomisk stagnasjon, arbeidsledighet og miljøkriser, her finnes ingen enkle og raske løsninger, bare talløse turer over bekken. Det må letes på nye steder, vi må gå nye veier og det tar tid.
«Å gå over bekken etter vann» referer til en handling som er meningsløs, overkomplisert eller unødvendig – men når ble den korteste og enkleste veien den mest interessante?
Velkommen til den 7. Norske Skulpturbiennale! Det har vært en flott og krevende oppgave å være juryleder og kurator for denne omfattende utstillingen. Ikke minst har det vært spennende å jobbe med kunstnere fra så mange ulike generasjoner og med så forskjellige praksiser. Arbeidene i utstillingen er enten produsert spesielt for biennalen, eller er allerede eksisterende og bearbeidede verk. Skulpturbiennalen 2013 finner sted i Vigeland-museet, og i år har vi tatt i bruk hele museet, området rundt museumsbygningen og Frognerparken. På denne måten går arbeidene direkte i dialog med det offentlige rom og et enda større publikum.
Selv om de utvalgte prosjektene i Skulpturbiennalen representerer et mangfold av uttrykksformer, kan de samtidig defineres innenfor et skulpturelt, tredimensjonalt felt - form- eller innholdsmessig. Da juryen gikk gjennom søknadene til biennalen, oppstod naturlig nok en diskusjon rundt helhet og utvalg. Overbygning, tematikk, eller utstillingstitler kan fort fremstå begrensende eller som en tvangstrøye i stedet for inspirerende og meningsfylte springbrett. Målet er selvfølgelig å gi rom både til arbeidene og til betrakteren, og frigjøre det enkelte verkets kompleksitet og uuttømmelige tolkningsmuligheter.
Etter å ha gått igjennom alle søknadene var det ett begrep som meldte seg, og som syntes å være relevant for flere av prosjektene vi ønsket å ta med videre, nemlig "nærmiljø". Det ble starten på en diskusjon om hva som egentlig ligger i dette begrepet. I utgangspunktet er nærmiljø en samlebetegnelse for de ulike fysiske og sosiale forholdene i et lokalmiljø som blant annet omfatter trafikkforhold, samfunnsmessige og kommersielle tjenester, barns lekemuligheter og mulighetene for friluftsliv. Ikke så veldig sexy kanskje, men vår diskusjon gikk ut på hva dette begrepet kan romme i en utvidet forstand, både fysisk og mentalt; omverden, det som befinner seg i nærheten eller er nært, det du er engasjert i, det som opptar tankene dine, det som får deg til å handle eller reagere, det som inspirerer eller provoserer, det du ikke kan overse. Nærmiljø kan også forstås som en viktig medspiller og forutsetning for den kunstneriske prosessen. Ideene blir til i møtet mellom kunstneren og det som omgir ham/henne gjennom observasjon, opplevelse, utforskning og bearbeidelse. Et kontinuerlig forhold mellom personlige erfaringer og den sosiale og politiske virkelighet som omgir oss. Et kunstverk – både i produksjonsfasen og i møtet med betrakteren – kan forstås som et magnetfelt som kontinuerlig trekker inn omverdenen for å realiseres, erfares og begripes.
I Skulpturbiennalen 2013 finner vi arbeider som forholder seg til Vigeland-museet, til billedhuggeren Gustav Vigeland og til selve parken, arbeider som er basert på/produsert med materialer hentet fra kunstnernes egne nærmiljøer eller i Frognerparkens omgivelser, arbeider med referanser til skulpturhistorien eller skulptørrollen, arbeider som reflekterer lokalpolitiske prosesser eller byen vi bor i, arbeider som utforsker og refererer til helt andre nærmiljøer og kulturer enn de vi omgir oss med her, arbeider som baserer seg på det selvopplevde, arbeider som er relasjonelle og eksplisitt forholder seg til og trekker inn Skulpturbiennalens publikum. Vigeland-museet og Vigelandsanlegget er helt særskilte steder hvor Vigelands kunst og liv vanskelig kan unngås, og mange av biennalekunstnerne har latt seg inspirere av denne konteksten. Likevel, fokuset er ikke her på Vigeland, men heller på hvordan kunstnere jobber og utformer komplekse og viktige produksjoner med utgangspunkt i sin omverden, og i kontinuerlig dialog med sine omgivelser.
Over bekken etter vann er tittelen på årets biennale. Uttrykket er sikkert kjent for de fleste og er et idiom - et fast uttrykk eller uttrykksmåte som bare gjelder for ett språk og som ikke kan oversettes ord for ord med samme betydning til et annet språk. Idiomer viser ofte til konkrete handlinger og kan likne på ordtak. «Å gå over bekken etter vann», henviser til noe som er tungvint, meningsløst eller overkomplisert - man går og bærer tungt litt lenger enn det som strengt tatt er nødvendig. På engelsk for eksempel oversettes dette idiomet med «carrying coals to Newcastle».
Men den enkleste og raskeste veien er vel sjelden den mest interessante? Satt i sammenheng med kunst og den kunstneriske prosessen er Over bekken etter vann heller et uttrykk for noe meningsfullt og grunnleggende - en motstand som for de fleste kunstnere er en forutsetning for å skape. Her er den ekstra runden helt nødvendig. Den kjappeste veien åpner ikke opp for de samme mulighetene. Man må stoppe opp og ta inn omgivelsene, gå en omvei, stanse igjen for å tenke seg om, for så å ta en ny avstikker, før man vender tilbake. Å skape kunst, å sette seg inn i og oppleve kunst, tar tid. Idet man bruker tid på noe, gir man også uttrykk for at dette noe er viktig. Vi sier ofte at tid er det mest verdifulle vi har. Ved å peke på noe, løfte det inn i en offentlighet, gjøre det synlig sier vi at det er verdt å dvele ved, kjenne på, reflektere rundt. Kunstneren og betrakteren kommer fra samme verden, men har hvert sitt individuelle utgangspunkt, forståelser og referanserammer. Kunsten befinner seg et sted i mellom og er en møteplass, eller magnetfelt for alt dette. Over bekken etter vann er den ekstra veien, den ekstra tiden vi er nødt til å bruke for å skape og for å sette oss inn i den komplekse verden som omgir oss. Vi lever i en tid med enorme utfordringer: økonomisk stagnasjon, arbeidsledighet og miljøkriser, her finnes ingen enkle og raske løsninger, bare talløse turer over bekken. Det må letes på nye steder, vi må gå nye veier og det tar tid.
Curator and leader of the jury 2013: Helga-Marie Nordby
Over bekken etter vann
The Norwegian expression å gå over bekken etter vann (“to cross the creek to fetch water”) refers to an action that is pointless, overly complicated, or unnecessary. But since when was the shortest and simplest route the most interesting one?
Welcome to the 7th Norwegian Sculpture Biennial! The task of leading the jury and curating this wide-ranging exhibition has been both wonderful and challenging. It has not least been exciting to work alongside artists from so many generations and so different genres. Some of the works on display were created especially for the biennial, while others were pre-existing works. The 2013 Sculpture Biennial takes place in the Vigeland Museum, and this time we are using the entire museum, the museum’s environs, and Frogner Park. This allows the works to engage directly with public areas and an even larger audience.
Even though the projects selected for the biennial represent a diversity of styles, either their form or their content can be defined within a sculptural, three-dimensional field. When reviewing the submissions to the biennial, the jury naturally enough discussed which works to select within the biennial as a whole. Predefined concepts, themes, or exhibition titles can quickly become a strait-jacket rather than inspirational and meaningful springboards. The objective is of course to give room to both the works and the viewer and to liberate each work’s complexity and infinite possibilities of interpretation.
After the jury had reviewed all the submissions, one concept in particular seemed to be relevant for several of the projects we wanted to include: “local community”. This sparked off a discussion on what this particular concept actually means. “Local community” is basically a catch-all term for the various physical and social factors within a certain area, such as traffic conditions, public and private services, children’s opportunities for play, outdoor life, and so forth. Such issues are perhaps not all that sexy, but our discussion dealt with what this concept can encompass in a wider sense, both physically and mentally: the world at large; things that are found nearby or that are close; what you are engaged in; what preoccupies your thoughts; things that make you act or react; things that inspire or provoke you; things you cannot ignore. A local community can also be understood as an important partner and prerequisite for the artistic process. Ideas come into being in the encounter between the artist and what surrounds him or her, by means of observation, exploration, and elaboration, that is, through the continuous interaction between personal experiences and the social and political reality surrounding us. A work of art, whether in the production phase or during the encounter with the viewer, can be understood as a magnetic field that continuously draws on its surroundings in order to be realized, experienced, and comprehended.
The 2013 biennial features works that relate directly to the sculptor Gustav Vigeland, the Vigeland Museum, or the Vigeland Park; works that are either based on or produced with materials taken from the artists’ own local communities or found in the environs of Frogner Park; works that refer to the history of sculpture or the role of the sculptor; works that reflect local politics or the city we live in; works that explore and refer to entirely different local communities and cultures than our own; works that base themselves on the artists’ own experiences; and works that are relational and that explicitly address and attract the biennial’s audience. The Vigeland Museum and the Vigeland Park are distinctive areas where it is nigh impossible to avoid Vigeland’s art and life, and many of the artists being displayed have been inspired by this context. The focus here is nonetheless not on Vigeland himself but on how artists work and design complex, important creations on the basis of the world around them, and in a continuous dialogue with their surroundings.
Over bekken etter vann is the title of the 2013 biennial. The expression is a familiar one in Norway and is an idiom, that is, a set phrase or figure of speech that is only meaningful within a given language and that often cannot be translated verbatim without losing its meaning. Idioms often refer to concrete actions and resemble proverbs. Å gå over bekken etter vann, that is, to cross the creek to fetch water, refers to something that is cumbersome, pointless, or overly complicated – you end up carrying a heavy load a bit farther than necessary. A similar idiom in English, for example, is “carrying coals to Newcastle”.
But the simplest and quickest route is rarely the most interesting one, is it? In the context of art and the artistic process, Over bekken etter vann rather articulates something meaningful and fundamental, namely a friction or opposition that most artists find necessary in order to create. The extra round is actually indispensable here – the quickest route does not afford the same opportunities. The artist has to stop and take in his or her surroundings, make a detour, stop again for a rethink, then make a new detour, only to turn around again. It takes time both to create art and to get to know and appreciate art. And when you spend time on something, you also express that this is something worthwhile. We often say that time is the most valuable thing we have; by highlighting something, elevating it to the public sphere, making it visible, we say that this is something worth dwelling on and contemplating. The artist and the viewer come from the same world but have each their own starting points, notions, and conceptual frameworks. Art lies somewhere in between, serving as a meeting place or a magnetic field for all this. Over bekken etter vann is the extra stretch of road, the extra time we have to spend in order to create something and familiarize ourselves with the complex world in which we live. We live in an era of enormous challenges, of economic stagnation, unemployment, and environmental crises, where there are no quick fixes, only endless trips across the creek. We have to search in new places, we have to take new routes – and that takes time.
The Norwegian expression å gå over bekken etter vann (“to cross the creek to fetch water”) refers to an action that is pointless, overly complicated, or unnecessary. But since when was the shortest and simplest route the most interesting one?
Welcome to the 7th Norwegian Sculpture Biennial! The task of leading the jury and curating this wide-ranging exhibition has been both wonderful and challenging. It has not least been exciting to work alongside artists from so many generations and so different genres. Some of the works on display were created especially for the biennial, while others were pre-existing works. The 2013 Sculpture Biennial takes place in the Vigeland Museum, and this time we are using the entire museum, the museum’s environs, and Frogner Park. This allows the works to engage directly with public areas and an even larger audience.
Even though the projects selected for the biennial represent a diversity of styles, either their form or their content can be defined within a sculptural, three-dimensional field. When reviewing the submissions to the biennial, the jury naturally enough discussed which works to select within the biennial as a whole. Predefined concepts, themes, or exhibition titles can quickly become a strait-jacket rather than inspirational and meaningful springboards. The objective is of course to give room to both the works and the viewer and to liberate each work’s complexity and infinite possibilities of interpretation.
After the jury had reviewed all the submissions, one concept in particular seemed to be relevant for several of the projects we wanted to include: “local community”. This sparked off a discussion on what this particular concept actually means. “Local community” is basically a catch-all term for the various physical and social factors within a certain area, such as traffic conditions, public and private services, children’s opportunities for play, outdoor life, and so forth. Such issues are perhaps not all that sexy, but our discussion dealt with what this concept can encompass in a wider sense, both physically and mentally: the world at large; things that are found nearby or that are close; what you are engaged in; what preoccupies your thoughts; things that make you act or react; things that inspire or provoke you; things you cannot ignore. A local community can also be understood as an important partner and prerequisite for the artistic process. Ideas come into being in the encounter between the artist and what surrounds him or her, by means of observation, exploration, and elaboration, that is, through the continuous interaction between personal experiences and the social and political reality surrounding us. A work of art, whether in the production phase or during the encounter with the viewer, can be understood as a magnetic field that continuously draws on its surroundings in order to be realized, experienced, and comprehended.
The 2013 biennial features works that relate directly to the sculptor Gustav Vigeland, the Vigeland Museum, or the Vigeland Park; works that are either based on or produced with materials taken from the artists’ own local communities or found in the environs of Frogner Park; works that refer to the history of sculpture or the role of the sculptor; works that reflect local politics or the city we live in; works that explore and refer to entirely different local communities and cultures than our own; works that base themselves on the artists’ own experiences; and works that are relational and that explicitly address and attract the biennial’s audience. The Vigeland Museum and the Vigeland Park are distinctive areas where it is nigh impossible to avoid Vigeland’s art and life, and many of the artists being displayed have been inspired by this context. The focus here is nonetheless not on Vigeland himself but on how artists work and design complex, important creations on the basis of the world around them, and in a continuous dialogue with their surroundings.
Over bekken etter vann is the title of the 2013 biennial. The expression is a familiar one in Norway and is an idiom, that is, a set phrase or figure of speech that is only meaningful within a given language and that often cannot be translated verbatim without losing its meaning. Idioms often refer to concrete actions and resemble proverbs. Å gå over bekken etter vann, that is, to cross the creek to fetch water, refers to something that is cumbersome, pointless, or overly complicated – you end up carrying a heavy load a bit farther than necessary. A similar idiom in English, for example, is “carrying coals to Newcastle”.
But the simplest and quickest route is rarely the most interesting one, is it? In the context of art and the artistic process, Over bekken etter vann rather articulates something meaningful and fundamental, namely a friction or opposition that most artists find necessary in order to create. The extra round is actually indispensable here – the quickest route does not afford the same opportunities. The artist has to stop and take in his or her surroundings, make a detour, stop again for a rethink, then make a new detour, only to turn around again. It takes time both to create art and to get to know and appreciate art. And when you spend time on something, you also express that this is something worthwhile. We often say that time is the most valuable thing we have; by highlighting something, elevating it to the public sphere, making it visible, we say that this is something worth dwelling on and contemplating. The artist and the viewer come from the same world but have each their own starting points, notions, and conceptual frameworks. Art lies somewhere in between, serving as a meeting place or a magnetic field for all this. Over bekken etter vann is the extra stretch of road, the extra time we have to spend in order to create something and familiarize ourselves with the complex world in which we live. We live in an era of enormous challenges, of economic stagnation, unemployment, and environmental crises, where there are no quick fixes, only endless trips across the creek. We have to search in new places, we have to take new routes – and that takes time.
